Velkommen til foreningen Familiens Rettigheter
«Familien og barnets stemme»
Vi ønsker gjennom vårt foreningsarbeid å komme med forslag til positive og
forebyggende endringer i samfunnet og opplyse familier og instanser om rettigheter.
ANBEFALINGSMELDING
FOKUS PÅ MULIGHETER I STEDENFOR BEKYMRING
Formål: En ressursorientert praksis og holdning i hjelpeinstanser og barne- og familievernet.
Vi ønsker å bidra til økt bevissthet hos instanser og foreldre i forhold til familiens rettigheter. Fokus på ressurs, muligheter og samhold fremfor bekymring, mistenkeliggjøring og adskillelse.
I dagens Norge benyttes ofte bekymringsmelding av mennesker og instanser fordi det mangler en anbefalingsmelding. Altså et skjema hvor man kan søke/anbefale helhetlig hjelpetilbud med fokus på muligheter istedenfor bekymring.
TRYKK PÅ "FORSLAG TIL SKJEMAER" PÅ MENYEN OVER FOR Å SE PDF UTGAVEN AV VÅRT FORSLAG TIL ANBEFALINGSMELDING, KARTLEGGINGSRAPPORT AV HJELPEBEHOV OG PDF UTGAVEN AV INFO OM HJELPEINSTANSER. DISSE VIL KUNNE FORANDRE HJELPESYSTEMET TIL DET BEDRE. INSTANSER OG MENNESKER VIL FÅ ØKT KUNNSKAP OG OVERSIKT SOM KAN BENYTTES VED TVERRFAGLIG SAMARBEID OG SØKNAD OM BISTAND.
Ansatte i instanser forteller at de ikke har mandat eller mulighet til å anbefale hjelp til familier som ber om/trenger støtte og praktisk hjelp, foruten om det barnevernet kan tilby. Ofte blir det da sendt bekymringsmelding til barnevernet, ofte i håp om at foreldrene skal få bistand eller som en ansvarsfraskrivelse. Barnevernet har ikke mulighet til å tilby verken hjelp i hjemmet som BPA assistanse eller avlastning i hjemme. Barnevernet tilbyr hjelpetiltak som veiledning, avlastningshjem eller annet de har til rådighet. Da foreldrene ikke trenger denne formen for hjelpetiltak takker de kanskje nei, eller de takker ja av frykt for at det skal bli brukt imot dem senere hvis de ikke samarbeider. Likevel hjelper ikke tiltaket fordi det er ikke det de trengte hjelp til. I mange tilfeller glemmer barnevernet en viktig ting: Det finnes andre hjelpetilbud i andre instanser. I mange tilfeller har ikke barnevernet kunnskap om hva andre instanser har av hjelpetilbud og de har lite eller ingen kunnskap om tverrfaglig samarbeid med andre instanser. Foreldrene vet heller ikke hva som finnes av hjelpetilbud eller hva slags rettigheter de har og opplever derfor å forsøke å samarbeide etter beste evne. For å virkelig hjelpe barnet og familien som helhet kreves en ressurstenkning, helhetstenkning og en egen vilje til å søke etter muligheter.
​
Foreldreperspektiv: "Hjelp meg til å se mine svake sider, slik at jeg kan bli bevisst og forandre de til mine positive og sterke sider. Jeg ønsker å være den beste forelderen jeg kan være for mine barn"
​
Mange foreldrene som opplever å bli unødig fratatt barna, opplever barnevernperspektivet dessverre ofte slik: "Hjelp meg til å finne det negative om deg som forelder, slik at jeg kan bruke det imot deg senere, vri og vende på ordene dine i referater, slik at du blir ødelagt psykisk og fysisk, ja så ødelagt av kampen om å beholde barnet ditt, at vi kan ta akuttvedtak, eller kreve en omsorgsovertakelse med minst mulig samvær".
​
Mange foreldre som har fått en god saksbehandler fra barnevernet formidler opplevelsen slik: Barnevernets saksbehandler hjalp meg da jeg trengte det som mest. Jeg fikk støttekontakt for barnet mitt, leksehjelp, COS-P veiledning i forhold til å utvikle en enda mer bevisst og trygg foreldrerolle og avlastningshjem en helg i måneden for å ha mer energi til barnet og til å ta vare på min egen helse.
​
Foreldres oppfatning av barnevernet er altså forskjellig ut ifra hvilken saksbehandler de har møtt og ut ifra hvilke holdninger som regjerer i de ulike barnevernkontorene.
Samme gjelder for tildelingsenhetene i kommunene i Norge. Møter du en ressurstenkende saksbehandler når du søker om hjelp i hverdagen, får du kanskje BPA assistanse, hjemmehjelp eller koordinator som bidrar til at du kan være en stabil, god og omsorgsfull forelder for dine barn. Dersom barnet ditt har spesielle behov får du kanskje støttekontakt, BPA eller andre hjelpetilbud.
Møter du derimot en saksbehandler i tildelingsenheten som sitter med mistenkelige, negative briller kan du risikere at saksbehandleren istedenfor å gi deg bistand eller kalle inn til samarbeidsmøte med andre instanser, melder deg til barnevernet med bekymringsmelding. Mange med sykdom som for eksempel ME-utmattelse eller annen funksjonsnedsettelse/funksjonshemning blir meldt til barnevernet når de søker tildelingsenheten om hjelp. Forelderen er da ofte ikke funksjonshemmet nok til å ha rett på hjelp i hverdagen som BPA assistanse, selv om det under ingen tvil ville gjøre at forelderen og barnet ville fått en tryggere, mer stabil og god hverdag. Samtidig som forelderen får avslag på bistand fra tildelingsenheten, blir barnevernet bekymret for at forelderens sykdom eller psykiske/fysiske helse påvirker barnet negativt. Istedenfor da å kalle inn til samarbeidsmøte med tildelingsenheten, tar de heller en lettere løsning: akuttvedtak/omsorgsovertakelse.
Den store utfordringen i dag er altså at det er for mange tilfeller hvor barna blir tatt ut av hjemmet på feil grunnlag, det er mange meldepliktbrudd og store overgrep er og blir gjort av barnevernet den dag i dag. Dette må vi få en endring på!
Mange familier og mennesker med sykdom forteller om at de blir kasteballer mellom instansene. Ansatte i instansene forteller at det blir en maktdans mellom instansene og en diskusjon om hvilken instans som egentlig har ansvaret.
Ofte er det i realiteten staten og kommunen som gjør en omsorgssvikt, ikke foreldrene som faktisk ber om hjelpetilbud. Vi ønsker at instanser skal ha kunnskap og mandat til å anbefale forebyggende hjelpetiltak gjennom anbefalingsskjemaet. Instansene bør også ha en mer automatikk i praksisfeltet i forhold til å kalle inn til samarbeidsmøter mellom hjelpeinstanser. Dette gjelder spesielt barnevern og tildelingsenhet/kontor i kommunen. Alt for ofte blir foreldre I Norge fratatt barna sine
Anbefalingsskjemaet vil:
1. Skape en konkret endring i praksis i forhold til å gi familier en mulighet til å holde sammen istedenfor å skille dem eller frata de mulighet for likeverd og likestilling.
2. Forebygge akuttvedtak, omsorgsovertakelse og selvmord hos barn, ungdom og foreldre.
3. Det vil gi familier mulighet og rett til et likeverdig, trygt og godt familieliv ved å få hjelpetiltak i hjemmet og hverdagen.
4. Anbefalingsmelding kan også benyttes der man ser at foreldrene har utfordringer med foreldrerollen, omsorgen, relasjonen, samarbeid mellom skilte foreldre o.l. Forskjellen blir da at det ikke fokuseres på bekymringstenkning, men ressurstenkning. Det vil også oppleves mye bedre for foreldre og det blir da lettere å ta til seg råd og veiledning.
Istedenfor spørsmålet: Bør barnet tas ut av hjemmet? Blir spørsmålet: Hvordan kan vi støtte foreldrene med hjelpetiltak i hjemmet slik at barnet og familien som helhet får det best mulig?
Hvem kan benytte anbefalingsskjemaet?
Anbefalingsskjemaet kan benyttes av: lærerere, ansatte i kommunen være seg personalavdeling, tildelingsenheten, hjemmehjelpsenheten, psykisk/mentalhelse avdeling, helsesøster, leger, psykiater, DPS, Rehabiliteringssentre, Ansatte på sykehus, Sosionomer, fysioterapeuter, barnevern, familieveileder/COS-P veileder, barnehage, skole, PP-tjenesten, spesialpedagog, fritidsleder, familierådgiver, og andre som jobber med mennesker og barnefamilier med et mål:
Å ivareta barnets, menneskets og familiens beste.
​
Kjærligheten er ubetinget
Å ta barnet fra en forelder som ønsker, søker og har behov for å få støtte og hjelp til å være der for barna sine er det største overgrep i menneskets historie. Alle som jobber med barnefamilier skal jobbe for barnas beste og selvfølgelig beskytte de mot vold og overgrep, men det skal foreligge alvorlig omsorgssvikt dersom et barn skal skilles fra sin mor eller far. Mange barn som er blitt tatt ut fra sin familie med tvang av barnevernet, forteller at de synes det er vondt at moren eller faren som da sitter igjen hjemme, ikke får noe som helst hjelp. De opplever å bli fratatt det kjæreste de har og at ingen bryr seg. Barnet opplever da at omsorgen fra barnevernet ikke er ekte for da hadde også brydd seg om den eller de foreldrene som sitter med sorgen.
Barnet bryr seg om hvordan foreldrene har det og hvis man skal jobbe for «barnets beste» så inkluderer det også å ivareta foreldrenes rettigheter og tilrettelegge for at også de skal oppleve likeverd, livskvalitet og selvverd. Ved psykisk/fysisk sykdom må også «Familiens beste» ivaretas fordi dette påvirker «barnets beste». Slik det er i dag opplever mange foreldre hele barnevernprosessen som et stort nedverdigende overtramp. Mange foreldre har dødd eller tatt selvmord fordi de er blitt fratatt barna sine på urettmessige vilkår. Man må se på om det faktisk er barnevernet som er den rette instans, eller om det for eksempel er tildelingsenheten i kommunen, psykisk helse avdeling eller andre instanser som kan bidra til familiens og barnets beste.
Familien
Hva er en perfekt normal familie? Ingen er perfekte. Vi er alle mennesker i utvikling. Det som er normalt for deg er kanskje ikke normalt for en annen. Derfor er holdninger om forskjellighet som ressurs viktig og vi må ha en holdning om å gi mennesker en sjanse, en mulighet til å utvikle seg, støtte de til å finne sitt potensialet. Mange uføre ønsker å være i jobb, men uten hjelpetilbud/praktisk bistand er ikke dette mulig.
Hjelpeinstanser har ansvar for å ivareta menneskets, barnets, familiens rettigheter. At kommunene og instanser sender bekymringsmelding til barnevernet istedenfor å bidra med den verktøykassen de har til rådighet er en umusikalsk skandale!
​
Vi ønsker altså å arbeide for at det blir innført et nytt skjema: En "Anbefalingsmelding" som kan benyttes av lærerere, ansatte i kommunen, helsesøster, leger, psykiater, fysioterapeuter, barnevern, familieveileder/COS-P veileder, barnehage, skole, PP-tjenesten, spesialpedagog, fritidsleder, psykisk helsevern, familierådgiver, hjemmehjelp og andre med et mål: Å ivareta barnet og familiens beste.
Det nytter å stå på sine rettigheter og det anbefales å tørre å søke om hjelp både i forhold til forebygging av sykdom og for å ivareta barnets beste. For at foreldre skal kunne søke støtte og hjelp i hverdagen må de få opplysning og kunnskap om hva de faktisk har rett på. Dersom det blir en større automatikk i bruk av anbefalingsmeldingen i instanser, vil foreldrene lettere få tilgang til informasjon og bistand. Instansene må slutte å komme med trusler om å ta fra foreldrene barna når de søker hjelp. Makt og frykt kultur regjerer i dag og det er ikke til det beste for familier og barn. Vi må endre holdningene fra bekymring til ressurs og vi må starte i dag! Mørket har herjet for lenge, det er på tide å skru på lyset!
Vi ønsker å utvikle og innføre:
1. Anbefalingsmelding. Et skjema for alle instanser som gir mandat til å anbefale hjelp.
2. En automatikk i praksis i forhold til: Tverrfaglig samarbeid mellom hjelpeinstanser.
3. En større bevissthet rundt muligheten for: Veiledning/opplæring i COS P - Trygghetssirkelen og forelderrollen. Denne kan anbefales for alle som ønsker det. Med forbehold om at det ligger en frihetsfornemmelse/ressurstenkning i bunn og ikke som en inngripende tvang eller måte å kontrollere på. Dersom foreldre har utfordringer i forhold til det praktiske og/eller økonomiske bør hjelpeinstanser se på hvordan de kan hjelpe med dette, slik at ikke bekymring rundt det praktiske/økonomiske tar all plass. For å ta imot veiledning og kunnskap bør timingen være riktig. Dette må foreldre kjenne på selv. Vi får opplæring og utdanning i alle fag, men vi har glemt noe av det viktigste: Læren om livet, kjærligheten og foreldrerollen. Vi skal ikke ha et fasitsvar på .hvordan alle skal oppdra barnet sitt, men vi skal tilby foreldre muligheten til å .bringe.frem sitt potensialet og sin unike foreldrerolle, slik at de kan bli den beste forelderen de kan for sitt barn. Alle foreldre og barn er forskjellige, men en ting vet vi og det er at et oppvekstmiljø fylt av trygghet og kjærlighet er sunt for barn. COS-P kan bidra til nettopp dette.
4. Familier som har psykisk og fysisk sykdom bør ha rett på et helhetlig hjelpetilbud som vil være forebyggende både for de voksne og barna. Det kan være hjelpetilbud som: familiekoordinator, COS-P-veiledning, avlastning i hjemmet og BPA assistanse.
5. Hjelpetilbud bør dekkes av Den Norske stat, Spesielt BPA. (Brukerstyrt personlig assistanse). På den måten blir det lettere for kommunen å sette inn hjelpetilbudet med fokus på ressurstenkning istedenfor fokus på å spare penger eller fraskrive seg ansvaret ved å kaste ballen videre til barnevernet eller andre instanser.
6. Kartleggingsverktøy og et kartleggingsskjema bør benyttes i forhold til antall timer støtte et menneske har rett på. I dag er det tildelingsenhetens saksbehandlere som vurderer timeantall og bistand. Hva slags utdanning og bakgrunn gir de denne definisjonsmakten? Hvem er egentlig disse menneskene? Har de relasjonskompetanse? Medfølelse, nestekjærlighet, respekt? Har de spesialist utdanning? Medisisnk utdanning? Kjenner de personen, familien eller barnet det gjelder? Er ikke dette også menneskene som skal passe på at kommunen sparer penger? og hvis BPA assistanse dekkes av kommunen? Blir ikke dette i konflikt med hvilke holdninger som ligger til grunn for selve saksbehandlingen? Bør ikke BPA assistanse dekkes av staten? Slik som fosterhjem?
Spesialister, behandlere og instanser bør i et tverrfaglig samarbeid sammen med søker enes om og kartlegge gjennom kartleggingsrapporten, hvor mange timer av et støttetiltak/BPA assistanse/støttekontakt som bør settes inn. Søker bør også ha mulighet for medvirkning da det som regel er søker som kjenner sin helse, situasjon og ukeplan best. Dette kan kartlegges over for eksempel 1-3 måneder med observasjon, samtaler, utarbeidelse av IOP-Individuell plan/oversikt over diagnoser/symptomer, kartleggingsskjema, døgnklokke/ukeplan/timeplan.
7. Sakkyndige i barnevernssaker må ha relasjonskompetanse (medfølelse, nestekjærlighet, respekt, helhetsperspektiv) og bør ikke være avhengig av lønnen på den måten at hensikten blir .å .«Please Barnevernet» slik at de fortsetter å skaffe seg mer jobb i fremtiden. Hensikten må .være .å se helheten og om barna har det best hos sine foreldre eller ikke.
8. Ansatte i hjelpeinstanser bør få kurs eller emne i utdanningen med stort fokus på:
Relasjonskompetanse: Empati, innlevelse, helhetstenkning, ressurstenkning, nestekjærlighet, forståelse.
Annerkjennende møter og relasjoner: Møte familier og barn med respekt.
Kunnskap om hvilke hjelpeinstanser som finnes og hva de tilbyr av hjelp i ulike situasjoner
Kunnskap og praksisopplæring i tverrfaglig samarbeid med andre instanser om helhetlig
hjelpetilbud for barn, unge, voksne og familien som helhet.
​
9. Et kulturrelativistisk perspektiv med mål om inkludering og støtte en utvikling av en trygg foreldrerolle. Vi er også opptatt av å minne om at vi som et inkluderende Norge skal gi mennesker fra andre kulturer en mulighet til å være de beste foreldrene de kan for sine barn. Noen foreldre kommer fra land der de har helt andre normer og regler. Noen ganger kommer foreldrene selv fra en disiplinær og autoritær oppdragelse, noe de selvfølgelig lærer videre til barna. Fysisk avstraffelse er fortsatt naturlig for noen, slik det også var i Norge for ikke så veldig lenge siden. Det blir instansenes oppgave å møte denne utfordringen ved å verne om barnet, men også hjelpe foreldrene. Vold er aldri lov, men vi skal heller ikke møte vold med vold. Det å ta barna fra foreldrene, uten å hjelpe de eller la ha samvær kan defineres som en form for psykisk vold. Vi skal ikke unnskylde volden, men vi må ha en vilje og evne til å bevisstgjøre de og se med ulike briller, altså fra deres perspektiv/bakgrunnsforståelse. Vi kan øve opp evnen til å innta et kulturrelativistisk perspektiv som det så fint heter. Selvfølgelig skal vi beskytte barnet, men vi må gi foreldre mulighet til å forstå at det finnes andre oppdragelseskulturer/oppdragelsesmåter som bygger på trygghet, kjærlighet, respekt, tillit, nærhet og medfølelse. COS-P veiledning er en slik mulighet/hjelpetiltak. Hvis barnevernet kun tar barna uten å bry seg om foreldrene, blir dette feil holdning. Barnets beste er å ha nær kontakt med trygge foreldre og vokse opp hos sine biologiske foreldre hvis det er mulig. Foreldrene skal få mulighet til å være de beste foreldrene de kan være for barna sine, men hvordan skal de kunne være det uten å få mulighet til å utvikle sitt potensialet og mulighet til å lære?
10. Innføring av midlertidig hjelpetilbud (før ny vurdering) ved akutte situasjoner som for eksempel en mor under fødselsdepresjon, en far under utredning for mistanke om kreft, MS, andre sykdommer. Ofte kan mennesker under utredning gå lenge uten støtte fordi de får avslag på støtte da de ikke har noen konkrete diagnoser å vise til, men kun symptomer. Det må derfor foretas en vurdering ut fra hvordan symptomene hemmer personen i hverdagen. Fokus her må være på hvordan forebygge forverring av symptomer. Det poengteres at tidlig innsats og forebygging er viktig, selv om konkret diagnose ikke formelt er erklært.
11. Økt kunnskap hos helsepersonell og instanser rundt når man skal sende inn bekymringsmelding (Vold, overgrep, omsorgssvikt) og når man skal sende inn anbefalingsmelding (Støtte til det praktiske, økonomiske, helsemessige).
12. Innføring av Eksistensiell pedagogikk og didaktikk i skolen for forebygging av mobbing og for økt selvrefleksjon, selvbevissthet og opplevelse av verdi. Mer fokus på indre orientering, selvutvikling, indre opplevelser, følelser, drømmer, refleksjonen rundt eksistensielle spørsmål, øve opp evne til nestekjærlighet, tilstedeværelse, avspenning, respekt, toleranse, ydmykhet. Utvikling av de evnene som bor i oss. Kontakten med oss selv. Øve opp evne til å ha kjærlighet .til oss selv og andre. I dag blir verdien i menneske, målt i tallkarakterer på skolen, men vi er så mye mer enn det. Det ikkemålbare er mer viktig enn det målbare. Det vi ikke ser er like viktig som det vi ser. I skolen skal vi ikke bare utdanne mennesker, men danne mennesker til å bli .gode, kjærlighetsfulle, reflekterte medmennesker som har en verdi fordi de er, ikke kun fordi de presterer. For å være nyttig, må vi også lære kunsten å være unyttig.
13. Lotusblomst-syn på barn og menneske. Se for deg at den barnet egentlig er, er en perle inne i en Lotusblomst. Bladene gjemmer denne perlen, eller beskytter den. Bladene er rollene/maskene barnet spiller i hverdagen. Ofte er disse rollene lært for å "please" andre eller et system. For at Lotusblomsten skal åpne seg og perlen/barnet skal få skinne som det den egentlig er må de få mulighet til å beholde, huske og pleie denne. Innimellom må det vi har lært avlæres. Maskene må tas av, En eksistensiell pedagogikk og didaktikk som nevnes ovenfor vil tilrettelegge for at Lotusblomst synet også prioriteres i skolesystemet. Det vil gjøre at menneske kan blomstre som den den egentlig er. Vi lever i frykt for at hvis vi ikke lærer barnet å tilpasse seg så vil ikke samfunnet fungere, men det er motsatt. Samfunnet vil fungere bedre. Hvorfor tror du vi er født så forskjellig? Med ulike evner og kvaliteter og interesser?
Istedenfor å ha en holdning om at vi skal lære barnet noe, barnet skal tilpasse seg alle fag og helst ha toppkarakterer i alt, må vi begynne å se på: Hva har barnet i seg allerede som de kan lære oss? Hvilke naturlige evner og gaver har barnet som vi kan støtte de til å videreutvikle?
I dag tvinges ulike barn gjennom et offentlig system. Foruten om de som har foreldre med økonomi til å velge privat skole, som for eksempel Montesorri eller Steinerskole.
Barn medisineres og blir fratatt sin stemme i barnehage alder for å kunne sitte stille. For å kunne prestere bedre karakterer. Hva hvis det ikke er naturlig for dette barnet å sitte stille? Hva hvis dette barnet har evner som ikke handler om å ha best mulig karakterer? Medisin kan sikkert også hjelpe mennesker i noen tilfeller og godt er det, men hovedtanken må være: Hva er naturlig for dette barnet? Kanskje er barnet mer sensitivt enn andre? I så fall er dette en gave, ikke en sykdom. Sensitivitet er en styrke. En evne. Kanskje er dette et barn som skal bruke sine sensitivitet i fremtiden. Kanskje gjør medisinen og systemet at barnet mister kontakten med denne sensitiviteten.
​
Vi må se det som bor i barnet, hvilke evner og interesser de har med seg og vi må gi de vinger, istedenfor å klippe de av allerede i barneskole/ungdomsskolealder. Mange barn sliter med skam, skyld og angst takket være skolesystemet. En del unge og voksne tar selvmord fordi de har dårlig selvtillit, blir deprimerte og føler seg annerledes. De føler ikke at de passer inn.
Barn med ADHD er et eksempel på barn som ofte blir misforstått. De hadde ikke trengt å utvikle skam, skyld, frykt og hat dersom de hadde blitt møtt som den de er med de ressursene som bor i dem. Mange med ADHD har iboende evner som ikke er ment for å sitte stille på en skolebenk og høre på læreren. De liker seg ofte i naturen eller de liker å skape og drive med kunst. Mange med ADHD har evner innen det mer kreative, håndverksmessige og de er også ofte høysensitive og tør å tenke utenfor boksen. En del blir pioner/veiviser. De driver derfor bevissthetsutviklingen fremover. ADHD blir ofte sett på som en sykdom, men ofte hvis det blir tilrettelagt for at de kan blomstre vil de kunne spre frø og skape en fargerik hage man aldri hadde trodd kunne eksistert. Man kan for eksempel kalle det de har for: Adorable Dreaming Human Dimension. En vidunderlig drømmende menneskelig dimensjon av bevissthet som er her på jorden for å skape endring. Mange av de har fortsatt lynraske instinkter/evner til å reagere/sanse/tenke raskt slik vi som menneskeart trengte for tusenvis av år siden, for eksempel i Steinalderen da ville dyr og andre farer truet. Barn med ADHD er også ofte ekstremt sensitive for stemninger og energier og de kan merke med en gang om du snakker med dem, eller til dem eller om du lytter med ørene eller med hjerte. Mange med ADHD kan faktisk etter hvert utvikle ME. Sannsynligvis spesielt hvis de er blitt presset hele livet, gjennom et system som for dem ikke er naturlig.
​
​
Poenget med å hente frem akkurat disse punktene er:
Å skape en bedre verden for de som lever nå og for de kommende generasjoner. Vi må tørre å tenke nytt og vi må inneha endringskompetanse. Akkurat som energi aldri forsvinner, men hele tiden bare forandrer form, må også vi mennesker forstå at det som er sant i dag, ikke trenger å være sant i morgen. Alt er i konstant utvikling. Vi må tørre å dekonstruere de overordnede tatt for gitt sannhetene som eksisterer, tørre å være modige, tørre å innrømme feil og vi kan forandre samfunnet til det bedre, men da må vi gjøre dette med kjærlighet som grunntone.
"ET MENNESKE OG EN BLYANT KAN FORANDRE EN HEL VERDEN"
​
"EN BEKYMRINGSMELDING KAN ØDELEGGE ET BARN OG EN HEL FAMILIE, MEN DEN KAN OGSÅ REDDE BARNET DERSOM DET FORELIGGER VOLD ELLER OVERGREP"
​
"EN ANBEFALINGSMELDING KAN STYRKE ETT BARN OG EN HEL FAMILIE"
© 2021 - Forslag til endring - med kjærlighet som grunntone.